Hva vi mener med formatering for teleprompter
Når vi snakker om formatering på kurset, mener vi alt som skjer med en tekst etter at den er skrevet ferdig, og før den vises på skjermen foran kamera. Innholdet er det samme, men oppsettet avgjør om du klarer å lese det naturlig. Mange tror at en teleprompter bare er et ark som ruller, og at det holder å lime inn et Word-dokument. Det går sjelden bra.
Et vanlig dokument er laget for å leses med øynene på kort avstand, med små bokstaver og lange linjer. På en teleprompter står du en til to meter unna, og blikket skal samtidig se rett inn i linsen. Da trengs en helt annen utforming. Henrik Dahl, som underviser i teleprompter og tidsstyring, bruker ofte første time på akkurat dette: å vise hvor mye en vanlig tekst taper når den flyttes uendret til skjerm.
Denne artikkelen tar for seg fire begreper som går igjen i faget. Du trenger ikke kunne dem utenat, men du vil kjenne igjen problemene de beskriver, og du kan ta dem med deg inn i ditt eget manus.
Skriftstørrelse: hvorfor bokstavene skal være større enn du tror
Skriftstørrelse er den første innstillingen de fleste justerer, og den som oftest settes for lavt. Tommelfingerregelen i undervisningen er enkel: hvis du må myse eller bøye deg frem, er teksten for liten. Du skal kunne stå avslappet med rett rygg og lese hvert ord uten å anstrenge deg.
Det er en grunn til at stor skrift virker unaturlig i begynnelsen. Skjermen viser færre ord om gangen, og det føles som om du mister oversikten. Men oversikt er ikke det du trenger under opptak. Du trenger å se nøyaktig det neste du skal si, og kanskje en halv setning til. Resten av manuset har du i hodet fra øvelsen.
Størrelsen avhenger av avstanden til skjermen, av lysforholdene i rommet og av hvor godt du ser. Derfor øver vi alltid med den utstyrsoppsettingen du faktisk skal bruke. Et manus som fungerer på kursrommets skjerm, kan trenge en ny runde når du sitter hjemme foran en mindre enhet.
- Test størrelsen fra den avstanden du skal stå eller sitte
- Velg en enkel, ren skrifttype uten pynt
- Bruk lys tekst på mørk bakgrunn hvis rommet er lyst
Linjebrudd: der pusten og tanken skal få plass
Et linjebrudd er stedet der en linje slutter og neste begynner. I vanlig tekst bestemmer skjermbredden hvor det kommer. I et teleprompterManus bestemmer du det selv, og det er et av de kraftigste verktøyene du har.
Prinsippet er at hver linje helst skal romme en tanke eller en naturlig pust. Hvis en setning deles midt i et uttrykk, for eksempel mellom et verb og det som hører til det, vil stemmen din nøle akkurat der. Tilhørerne hører det som et lite støt, selv om de ikke vet hva det er.
Skriv derfor korte linjer, og la bruddet falle der du ville ha gjort en liten pause om du snakket fritt. Det gir også rytme. Marte Lunde, som underviser i intervjuer og overganger, peker ofte på at mange leser raskere enn de snakker, og at gode linjebrudd bremser leseren på en naturlig måte uten at det kreves noen ekstra anstrengelse eller bevisst teknikk.
- Én tanke eller ett åndedrett per linje
- Aldri bryt mellom artikkel og substantiv
- Les høyt og merk der du snubler, bryt linjen der
Markeringer: små tegn som sier hva stemmen skal gjøre
Markeringer er alle tegn i teksten som ikke skal leses opp, men som styrer hvordan du leser. De vanligste er pausetegn, understreking eller fet skrift for ord som skal få trykk, og en egen farge for ting som skjer utenfor selve talen, for eksempel et skifte av lysbilde eller en henvisning til gjesten.
Poenget er å bruke få og enkle tegn, og å bruke dem likt gjennom hele manuset. Hvis du har sju ulike symboler, bruker du mer energi på å tolke dem enn på å si teksten. På kurset anbefaler vi ofte to eller tre, og at du bestemmer deg for dem før du begynner å skrive.
Husk også at markeringer er personlige. Det som hjelper deg, kan forstyrre en annen. Derfor ber vi deltakerne lese sitt eget manus med teleprompter og si fra hvilke tegn de overså eller misforsto. Det er ofte de samme som viser seg overflødige, og de kan strykes uten at noe går tapt.
- Maks tre ulike markeringstyper i ett manus
- Bruk samme tegn på samme sted hver gang
- Skill sceneanvisninger fra talt tekst med farge
Lesefelt: der øynene skal hvile
Lesefeltet er den delen av skjermen der du faktisk leser. De fleste teleprompterprogram lar deg sette en markør eller et fremhevet område, ofte litt over midten, slik at teksten ruller inn mot det. Blikket ditt bør holde seg i dette feltet, ikke vandre opp og ned.
Hvis du leser for langt nede på skjermen, ser seerne at du skuler. Leser du for høyt oppe, blir blikket stivt. Å finne riktig plassering er et spørsmål om å prøve seg frem foran kamera, og det er derfor øvelse inngår som en egen del av pensumet og ikke bare teori.
Rulletempoet henger sammen med lesefeltet. Går teksten for fort, blir du jaget. Går den for sakte, venter du på ordene og stemmen din flater ut. Mål tempoet mot klokken, og juster heller teksten enn å akseptere et tempo som ikke passer deg. Det er en del av det vi kaller tidskontroll.
Slik tar du dette med inn i ditt eget manus
Begynn med å skrive manuset i vanlig tekst, uten å tenke på utseende. La det hvile litt, og les det høyt for deg selv. Først da flytter du det over i teleprompter, og gjør de fire tingene i rekkefølge: velg skriftstørrelse, sett inn linjebrudd, legg på de få markeringene du trenger og kontroller lesefeltet.
Les så teksten med utstyret du skal bruke, helst foran kamera. Se opptaket og legg merke til hvor du nøler, hvor blikket flakker og hvor stemmen blir flat. Hvert slikt sted er et signal om at formateringen kan forbedres. Det er sjelden selve ordene som er problemet.
Gjenta runden to eller tre ganger. Det virker som mye arbeid for et manus på noen minutter, men oppsettet er det som skiller en trygg opplesning fra en anstrengt. Når formateringen er på plass, kan du bruke kreftene på det som faktisk betyr noe, nemlig å snakke til dem som lytter.
- Skriv først, formater etterpå
- Test med det utstyret du faktisk bruker
- Se opptaket og endre én ting av gangen
Skriftstørrelse, linjebrudd, markeringer og lesefelt høres tekniske ut, men de handler om noe enkelt: å gjøre det lett å si riktig ord til riktig tid. Når teksten er satt opp for øyet som leser den, blir du ledig til å høres ut som deg selv. Det er dette vi øver på i formateringsdelen av pensumet, steg for steg og med din egen tekst.